Hva er det, egentlig? Hvem er jeg - i mine barns liv? Hvem vil jeg være i mine barns liv? Hvem ønsker de at jeg skal være? Hva ønsker de at jeg skal hjelpe dem med? Hva bør jeg gjøre? Hva vil jeg gjøre? Hva gjør jeg? Ja - det er et helt hav av spørsmål en kan stille seg - og jeg har ikke svar på alle disse. Håper at jeg utfyller de aller fleste på best mulig måte... Vil i hvert fall tenke litt på det...
For å få hjelp til å tenke over slike spørsmål, synes jeg det er veldig greit å lese litt. Jeg liker veldig godt å lese bøkene til familieterapeuten Jesper Juul. Han har skrevet MANGE bøker om familien. Han skriver lett, direkte, enkelt - rett til hjertet - og hjernen :) Holder egentlig på med flere av bøkene hans samtidig, men den ene jeg holder på med i dag er: Tenåringer i familien. Den er veldig interessant. Han har mange konkrete eksempler, som gir en en forståelse av hvordan en selv kan tenke og handle. I dag har jeg akkurat lest om et par høyt utdannede foreldre som er fortvilet over at datteren deres på 15 dropper ut av skolen, er lenge ute om kvelden og ikke lenger hører på dem. De synes de har forsøkt "alt". De lurer på om deres forsøk vil gjøre ting verre - og om de kanskje bør bare gi opp. Det Jesper Juul da påpeker, er at de gjør nok ting verre ved å fortsette som de gjør, men kjeft og sanksjoner, men - de skal IKKE gi opp! Det han anbefaler er å snakke med barnet/tenåringen (t.å.), bli kjent med t.å. ønsker, følelser og behov. Møte t.å. der han/hun er. Støtte og være en "sparringspartner". Han kommer også med et godt eksempel på hvordan foreldrene kan tenke ut i fra deres eget forhold - hvordan ville de forholdt seg hvis den andre "bare ville gi opp". Ville man da bare kjefte og kreve - og påpeke fakta?
Jeg har jo selv en gutt på 15. Hvordan møter jeg ham? Krever jeg bare, eller snakker jeg med ham? Vil han at jeg skal møte ham på en annen måte? Vil han når (eller hvis) han selv blir far "klandre" meg for at jeg ikke møtte ham? Håper jeg klarer å møte ham - og være en sparringspartner. At jeg klarer å være en god mor - for ham - ikke i forhold til hva ANDRE mener er at jeg bør gjøre for å være en god mor!
I dag er han på fjelltur med en kamerat - og pappaen hans. Gleder meg til han kommer hjem, så jeg kan snakke med ham om hvordan han har hatt det.
Egentlig er jeg veldig stolt av min eldste sønn, og det er vel et godt tegn... jeg er mer stolt - enn jeg kjefter og klager, da er jeg forhåpentligvis langt på vei... ;)
Lykke til alle foreldre. - og er du på vei til å bli - eller har blitt - tenåringsforelder/foresatt, vil jeg anbefale deg å lese boka til Jesper Juul: Tenåringer i familien.
En annen fin bok for tenåringsforesatte er: ...og noen går det trill rundt for av Lisbeth I. Rønhovde. Jeg har dessverre ikke fått lest hele boka, men - det jeg har lest er veldig bra :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar