Mens jeg sitter her på min lille gård og prøver å få litt oversikt over papirer og skader og alt som burde/skulle/kunne vært gjort, ligger mormor på sykehuset... Hun er jo blitt en eldre dame - på 92 år. Til nå har hun bodd hjemme alene. Morfar døde da jeg var gravid med nr.2 - i 2001. Hun ser dårlig, men er ellers egentlig i ganske god form. Alderen begynner å sette sine spor på henne - og det er jo ikke så rart... Jeg har snakket mye med henne på telefon tidligere, men i det siste har det blitt vanskelig. Hun har nemlig fallt og havnet på sykehuset. Først for et par måneder siden. Da lurte man på om hun hadde brukket foten. Det førte til 3 uker på sykehus og behandlingshjem. I går fallt hun igjen. Denne gangen var det skikkelig.. hun har brukket hoften. Det er visstnok bedre enn å brekke lårhalsen, men - det blir operasjon og ukesvis med opptrening - hvis hun overlever operasjonen... det er rart... mormor har alltid vært der... hun er jo der enda, men - nå er det ikke så enkelt å bare ta en telefon... da er hun langt borte... helt i Bergen... Jeg fikk dessverre ikke vært i Bergen i sommer - og neste sommer er det kanskje for sent... kanskje jeg får til en liten helgetur, men - det blir nok uten barna. Det blir nok for mye for henne med alle dem... blir litt trist av å tenke på dette i grunnen... men - det er nok kanskje lurt å tenke litt på det, også, så det ikke kommer som et sjokk den dagen hun blir borte - for det blir hun jo - en eller annen gang... Det er i hvert fall godt å tenke på at jeg har en fantastisk familie som stiller opp for henne i Bergen. Onkler, tanter, fettere, kusiner og barna deres... TUSEN TAKK TIL DERE :) Jeg er veldig takknemlig for at dere er i nærheten av henne...
Det har alltid vært så godt å kunne ringe til mormor. De siste årene har hun jo vært mye hjemme alene. Da har det vært godt for henne å få telefon - og for meg har det vært trivelig og trygt å ha en som jeg stort sett alltid kunne snakke med. Hun har alltid hatt en helt GENUIN INTERESSE for alle oss i familien. Det er trist å tenke på at hun har ligget alene på gulvet og ventet på å få hjelp - med en brukket hofte... kjære mormor... tenker på deg... god bedring... Milla
Så fint det var, har ikke sett det før nå... Gjorde meg noen tanker i de dagene der jeg også. Rett fra en begravelse til beskjed om farmor på sykehus. Dagen før min siste arbeidsdag på Akutten. Det var mange avskjedstaler som svevet i hodet mitt da kan du si... Men nå stråler hun og er på mange måter seg selv igjen. Men hun savner veldig sterkt det å ha en telefon i nærheten. Pappa skal se hva som finnes på mobilfronten, men det spørs... Ellers vil jeg nok anbefale å ta en tur til Bergen hvis du kan. Søstro hev seg rundt, og angret ikke et sekund. Plutselig er det for sent...
SvarSlett